Rosenes torg

Fikk noen bilder på mail av en venninne fra rosetoget i går. 

Et bilde sier kanskje mer enn 1000 ord?

"Ondskap kan drepe et menneske, men aldri beseire et helt folk"

Har akkurat gått gjennom Oslos gater sammen med 150 000 mennesker i solidaritet med ofrene og deres pårørende, for demokratiet vårt, for et åpent og inkluderende Norge og for å vise at størst av alt er kjærligheten! Som kronprinsen sa til folkehavet: "I kveld er gatene fylt av kjærlighet!" 

 

"Hvis en mann kan vise så mye hat, tenk hvor mye kjærlighet vi kan vise sammen!"

Kanskje du spør i angst, 

udekket, åpen: 

hva skal jeg kjempe med

hva er mitt våpen

Her er ditt vern mot vold

her er ditt sverd:

troen på livet vårt, 

menneskets verd. 

For en ufattelig tragedie!

Sitter å følger med på nyhetene, for en ufattelig tragedie! 

Nå har selvfølgelig katastrofealarmen har gått ved sykehusene i Oslo. 

Og alt tilgjengelig helsepersonell er innkalt for å bistå i behandlingen av sårede etter eksplosjonen i Oslo og skyteepisoden på Utøya. 

Dette er en sjokkerende hendelse, og NSF har åpen linje for dem av våre berørte medlemmer som kan ha behov for å snakke med sitt forbund i en helt spesiell situasjon. 

Sentralbordet er åpent: 22 04 33 04.

Du må ikke sitte så trygt i ditt hjem og si: det er sørgelig, stakkars dem!

På nytt rammer en sultkatastrofe Afrika, i alt 10 millioner (!) mennesker er berørt og hele 500 000 barn er i fare for å dø som følge av underernæring. 


Det er kanskje ikke mitt barn, men det er noens barn! 

Det lett å glemme hvordan verden virkelig ser ut, her vi sitter å lurer på om vi gidder å ta kampen mot 3 åringen som har lyst på enda en is. 




Arnulf Øverland sier det så mye bedre: 

Du må ikke sitte så trygt i ditt hjem 

og si: det er sørgelig, stakkars dem!

Du må ikke tåle så inderlig vel 

den urett som ikke rammer deg selv!

Jeg roper med siste pust av min stemme:

Du har ikke love til å gå der å glemme!

Har vi sykepleiere et ekstra ansvar for å ikke glemme?
Jeg mener det, vi sitter på kunnskap om helse og ernæring, om sorg og tap. Vi har en grunntanke om at alle mennesker er likeverdige og har samme krav på mat, vann, skole og helsetjenester. 
Og det gjelder jo ikke bare mine barn, men også dine og Afrika sine!


Røde Kors har startet innsamling til de tørkerammede på Afrikas Horn, hvis du vil bidra har du muligheten her:


Kontonummer: 8200 06 10190
Gavetelefon: 820 44 000 (200 kr)
SMS: HJELP til 2090 (200 kr)

Bysommer

Sommer i Oslo, nesten ingen biler og plutselig går det enda raskere å sykle til jobb. Virker som om hele byen har reist på ferie....


Men, jeg kooooser meg i Oslo. Vakre sommer - Oslo! 
Og ingen sier det vel bedre enn Lillebjørn Nilsen (er litt i norsk visehumør om dagen gitt): 

Men det er ikke stille på sykehuset. Til tross for at det skal være sommerferiedrift, så går alt for full rulle!


Forskjellen er vel bare at det er sommerferiebemanning. Så vi som er på jobb må jobbe enda litt fortere. 
Og sånn blir det jammen meg hver eneste sommer, rart man ikke lærer?

Det er vel sommeren som gjør at vi holder ut da, kan liksom ikke henge med hode når sola skinner! 

Deilig parkliv redder slitne sykepleiere :)

Orkesterplass

Jeg har lenge tenkt på å skrive et innlegg om døden. Men, hver gang jeg har satt meg ned for å skrive, har jeg gitt opp. Det blir vanskelig...  Hvilken ord skal jeg velge? Hvordan skal jeg ordlegge meg? Døden er vanskelig. 
Bjørn Eidsvåg ordlegger seg nok bedre enn meg

Som sykepleier forholder jo vi oss til døden ganske ofte. Jeg møter døden ofte på min arbeidsplass. 
Jeg møter de døende, deres familie og pårørende. Og når de forlater denne jorda er vi sykepleiere der. Kanskje stille i bakgrunnen, sammen med familien, mens et medmenneske tar sine siste åndedrag. 


Som sykepleier står du midt oppe i sorge, smerten, fortvilelsen, lettelsen, samholdet, hjelpesløsheten, meningsløsheten som den døende og deres nærmeste møter. Vi er der i noen av de mest sjelsettende tidspunktene av et menneskes liv. 


Eller som en av mine flotte kollegaer sa på en refleksjon etter et  dødsfall: "Vi har en så fantastisk jobb, vi får lov til å sitte på orkesterplass i menneskets liv".  Det er så nydelig sagt. 


Jeg sliter ofte med å være på orkesterplass. Det kan være tøft. For nært. For sårt. 
Men, mest av alt er det et privilegium. Å stå sammen med flotte mennesker, se deres samhold, bli kjent med deres liv. 


Jeg jobber med å takle døden. Hver dag. Noen dager går det greit. Andre dager ikke så greit...


Uansett må vi alle forholde oss til døden, vi sykepleiere litt oftere enn andre...